Hopp til innholdet

2. søndag i åpenbaringstiden (III)

    Tekstrekke III Ukategorisert

    Lesetekst 1: Jes 53,6–12 (Jes 53,6–9)

    6 Vi for alle vill som får, vi vendte oss hver til sin vei. Men Herren lot den skyld som lå på oss alle, ramme ham. 7 Han ble mishandlet, og han ble plaget, men han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes, og lik et får som tier når de klipper det. Han opplot ikke sin munn. 8 Ved trengsel og ved dom ble han revet bort. Men hvem tenkte i hans tid at når han ble utryddet av de levendes land, så var det for mitt folks misgjernings skyld plagen traff ham? 9 De ga ham hans grav blant ugudelige, men hos en rik var han i sin død, fordi han ingen urett hadde gjort, og det ikke var svik i hans munn. 10 Men det behaget Herren å knuse ham. Han slo ham med sykdom. Når du gjør hans sjel til et skyldoffer, skulle han se etterkommere og leve lenge, og Herrens vilje skulle ha fremgang ved hans hånd. 11 Fordi hans sjel har hatt møye, skal han se det og mettes. Ved at de kjenner ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange, og deres misgjerninger skal han bære.

    Lesetekst 2: Kol 1,15–20

    15 Han er et bilde av den usynlige Gud, den førstefødte fremfor enhver skapning. 16 For i ham er alt blitt skapt, i himmelen og på jorden, det synlige og det usynlige, enten det er troner eller herredømmer eller makter eller myndigheter. Alt er det skapt ved ham og til ham. 17 Han er før alle ting, og alt består ved ham. 18 Og han er hodet for legemet, som er menigheten. Han er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alt skal være den fremste. 19 For det var Guds vilje å la hele sin fylde ta bolig i ham, 20 og ved ham forlike alle ting med seg selv da han gjorde fred ved blodet på hans kors, – ved ham, enten det er de som er på jorden, eller de som er i himlene.

    Evangelietekst: Joh 1,29–34

    29 Dagen etter ser han Jesus komme til seg, og sier: Se der Guds lam, som bærer bort verdens synd! 30 Det var om ham jeg sa: Etter meg kommer en mann som er kommet foran meg, fordi han var før meg. 31 Og jeg kjente ham ikke. Men for at han skulle åpenbares for Israel, derfor er jeg kommet og døper med vann. 32 Johannes vitnet og sa: Jeg har sett Ånden komme ned som en due fra himmelen, og han ble over ham. 33 Jeg kjente ham ikke. Men han som sendte meg for å døpe med vann, han sa til meg: Ham du ser Ånden komme ned og bli over, han er den som døper med Den Hellige Ånd. 34 Og jeg har sett det, og jeg har vitnet at han er Guds Sønn.

    29 Τῇ ἐπαύριον βλέπειB τὸν Ἰησοῦν ἐρχόμενον πρὸς αὐτόν, καὶ λέγει, Ἴδε ὁ ἀμνὸς τοῦ θεοῦ, ὁ αἴρων τὴν ἁμαρτίαν τοῦ κόσμου. 30 Οὗτός ἐστιν περὶN οὗ ἐγὼ εἶπον, Ὀπίσω μου ἔρχεται ἀνὴρ ὃς ἔμπροσθέν μου γέγονεν, ὅτι πρῶτός μου ἦν. 31 Κἀγὼ οὐκ ᾔδειν αὐτόν· ἀλλʼ ἵνα φανερωθῇ τῷ Ἰσραήλ, διὰ τοῦτο ἦλθον ἐγὼ ἐν τῷN ὕδατι βαπτίζων. 32 Καὶ ἐμαρτύρησεν Ἰωάννης λέγων ὅτι Τεθέαμαι τὸ πνεῦμα καταβαῖνον ὡσεὶBN περιστερὰν ἐξ οὐρανοῦ, καὶ ἔμεινεν ἐπʼ αὐτόν. 33 Κἀγὼ οὐκ ᾔδειν αὐτόν· ἀλλʼ ὁ πέμψας με βαπτίζειν ἐν ὕδατι, ἐκεῖνός μοι εἶπεν, Ἐφʼ ὃν ἂν ἴδῃς τὸ πνεῦμα καταβαῖνον καὶ μένον ἐπʼ αὐτόν, οὗτός ἐστιν ὁ βαπτίζων ἐν πνεύματι ἁγίῳ. 34 Κἀγὼ ἑώρακα, καὶ μεμαρτύρηκα ὅτι οὗτός ἐστιν ὁ υἱὸς τοῦ θεοῦ.

    BVariant with other Byzantine MSS: βλέπει ♦ βλέπει ὁ Ἰωάννης NVariant with NA/UBS: περὶ ♦ ὑπὲρ NVariant with NA/UBS: τῷ ὕδατι ♦ ὕδατι BVariant with other Byzantine MSS: ὡσεὶ ♦ ὡς NVariant with NA/UBS: ὡσεὶ ♦ ὡς

    Kommentar til evangelieteksten

    Av Bo Giertz.

    Døperen vitner om Jesus (1,29–34)

    Neste dag står Døperen der og ser Jesus komme gående. Og han begynner å snakke om Jesus, tydeligvis til sine disipler. Som vi straks skal se, er det trolig at en av dem var den Johannes som nå i sin alderdom skriver dette ned. I så fall kan det være hans personlige minner som skinner igjennom i tidsangivelser og andre detaljer.

    Hva mente Døperen da han kalte Jesus for «Guds lam som tar bort verdens synd»? Det er nærliggende å tenke på to forskjellige ting: Det ene er det profeten Jesaja hadde sagt om Herrens lidende tjener: «Han opplot ikke sin munn, lik et lam som føres bort for å slaktes», «han som bar manges synder.» (Jes 53,7 og 12.) Det andre var påskelammet som med sitt blod reddet israelittene i Egypt da dommen rammet deres undertrykkere. Evangelisten Johannes har i hvert fall, når han skriver dette, ment at slik måtte ordene oppfattes. Jesus var vårt påskelam, ofret for oss, og han var en soning for alle verdens synder.

    Johannes forteller ikke hvordan Jesus var kommet til Jordan, heller ikke at han ble døpt. Han forutsetter at dette allerede er kjent. Heller ikke blir det gjort klart når Døperen skal ha sagt dette som nå blir gjengitt. Johannes har jo ikke fortalt noe om Døperens forkynnelse slik som synoptikerne gjør. Han føyer bare noen ord inn i prologen, og det er disse ordene han nå tar frem. Han sier at Jesus riktignok kommer etter ham i tid, men likevel står foran ham i rang, siden han var til lenge før Døperen selv. Han taler altså om Jesus som «pre-eksistent». Kristus var til før han ble menneske. Døperen gjentar at da de to først møttes, visste han ikke hvem Jesus virkelig var. Det var først ved dåpen at dette ble klart for ham. Da fikk han se at Ånden senket seg over ham som en due, og ble over ham. Døperen taler her som en profet som har fått høre Herrens ord, og har fått sin visshet fra Gud. Og nå har han bevitnet det: Denne er Guds Sønn.

    I stedet for «Guds Sønn» står det i noen håndskrifter, deriblant det eldste vi har, «Guds utvalgte». Det er mulig at dette er den opprinnelige ordlyden. Det samme uttrykket finnes hos Jesaja (42,1) i det ordet fra Gud som også lød ved Jesu dåp. Det ville ha passet godt hvis Døperen brukte det her.